Av Ravi Kumar
Problemstilling – Hvorfor okkuperte Tyskland Norge?
Da vil jeg komme innpå disse emner for å svare på det
- Hvordan okkuperte Tyskland Norge?
- Hva er det å okkupere noe?
- Hva som skjedde
- Hva okkuperte Tyskland Norge?
- Bakgrunnen med angrepet
- Problemer under krigen
BAGRUNNEN!
Tyskerne ville ha Norge
Tyskland hadde i begynnelsen av krigen store deler av marinestyrkene innesperret i Østersjøen. Derfor ville tyskerne ha flere baser i tilknytning til Atlanterhavet. Fra Norge kunne tyskerne angripe Storbritannia med bl.a. fly og ubåter. Tyskerne var også interessert i jernmalm som ble utvinnet i Sverige, men fraktet fra Narvik. Tyskland hadde vunnet krigen i Polen og de tyske soldatene hadde ingenting å gjøre. Dette var enda en grunn for å angripe Norge. Det var ikke bare nazistene som var interessert i å okkupere Norge. De allierte var interesserte i å angripe Norge for å hjelpe finnene pluss at de også kunne tenke seg jernmalmen. Men Norge nektet og truet med å slå igjen med alle midler. Derfor ble det Tyskland som skulle okkupere Norge.
De første tyske kravene
Ved midnatt ble det kjent i Oslo at fremmede krigsskip var på vei inn fjorden. Statsministeren på denne tiden som var Nygaardsvold, reagerte på dette ved å kalle inn til regjeringsmøte i UD klokken halv to. I løpet av dette møtet kom det innen ene dårlige meldingen etter den andre, og situasjonen så veldig svart ut. Regjeringsmedlemmene var enige at det skulle mobiliseres, og ordren ble gitt til Forsvarsdepartementet.
Det tyske angrepet var planlagt å bli startet klokken 04:15. Ved det samme tidspunkt ringte den tyske sendemannen Braüer for å be om et møte med utenriksministeren. All strøm i Oslo ble slått av, så utenriksministeren Koht tok imot Braüer, mens han kun hadde et par stearinlys på bordet. De tyske kravene var at all motstand måtte forsvinne. Tyskland skulle nå tatt på seg ansvaret for Norges sikkerhet. Til gjengjeld skulle Norge få fortsette med å være et eget rike med egen Regjering. Koht gikk til resten av Regjeringen før han svarte. Man var straks enige i at de tyske kravene ikke kunne godtas, og at man skulle fortsette kampen mot tyskerne. Koht avviste Braüers krav med et sitat fra Hitler: «Et folk som ikke er villig til å slåss mot fremmed vold, er ikke verdig til å leve». Senere ble disse kravene skjerpet.
Forhandlig om nye tysk krav
Mens Stortinget var samlet i Elverum ble et opprettet en forhandlingsgruppe for å se om man kunne komme til enighet med tyskerne. De opprinnelige tyske kravene virket ikke så sterke på dette tidspunktet, for da kunne man se at det norske forsvaret ikke ville gi tyskerne skikkelig motstand.
10. april ble Braüer møtt av Kongen og Koht i Elverum. Det viste seg nå at Braüer hadde fått nye ordrer fra Hitler. I tillegg til de opprinnelige kravene, krevdes det nå at Quisling skulle innsettes som ny statsminister, og godkjennes av kong Haakon. Kongen erklærte at det kunne han ikke gå med på fordi folket ikke ville ha noen støtte eller tillit til en Regjering styrt av Quisling. Det måtte bli opp til Regjeringen sa han, men hvis Regjeringen gikk med på dette nye kravet, så måtte han gå av.
Kongen hadde egentlig allerede da avgjort saken. Regjeringen kunne ikke slik situasjonen var da å gjøre et vedtak som ville føre til at kongen måtte gå av. Det var heller aldri noe tvil om at Regjeringen og Stortinget ikke ville ha gått med på dette nye kravet fra tyskerne.
Utgangspuktet for kampen
Hærens Overkommando (HOK) sitt første problem etter angrepet var dårlig kommunikasjon med Regjeringen. Dette første til rot med mobiliseringen. HOK opplevde noe som til da var utenkelig. Norge var angrepet og de største byene var tatt av fienden, dette uten at det var sendt ut mobiliseringsvarsel. Kommanderende General Laake og hans stab stod foran en omtrent umulig oppgave. De skulle kjempe mot fienden som var materielt og mannskapsmessig ekstremt overlegne. Kun dyktighet kombinert med flaks hadde ført til at landets styre hadde kommet seg vekk fra fienden, da Blücher ble senket i Drøbaksundet.
Etter hvert fikk man avklart dette med mobiliseringen, men da var det små eller ingen muligheter for å innkalle mannskapene med en gang. Fienden fikk bare besette sine landingssteder uten nevneverdig motstand. I forbindelse med de første forhandlingene med tyskerne ble HOK spurt av Regjeringen om hvordan det så ut hvis Norge skulle ta opp kampene. Det var et meget pessimistisk svar de fikk. HOK kan ikke bebreides for å svartmale situasjonen. Det så virkelig mørkt ut.
Mens Storting, Regjering og Kongehus var samlet på Elverum, kjempet en avdeling under oberst Otto Ruge på Midtskogen. I telefonsamtaler med utenriksministeren kom det frem at Ruge var for at Norge skulle ta opp kampen. Da Stortinget og Regjeringen endelig bestemte seg for at kampen skulle fortsette, ble Ruge utnevnt til Kommanderende General. Når landets styre hadde bestemt seg for krig, kunne man ikke starte kampen med en kommanderende General som hadde uttalt seg mot dette.
De norske styrkene hadde i første omgang god tilgang på ammunisjon, ettersom Kongsberg med sine store ammunisjonslagre var på norske hender. Uniformer var de fleste steder et større problem. Lagrene der uniformene lå, var tatt av tyskerne. Hærens Overkommando ville ikke la norske frivillige kjempe uten uniformer. Dette var (og er) heller ikke tillatt ifølge internasjonale avtaler. Dette førte til at mange frivillige måtte mer eller mindre sitte og vente til nye uniformer var sydd. Dette ble totalt ødeleggende for moralen samtidig som det begrenset antallet stridende Norge kunne stille opp med. Det var ikke mangel på våpen, ammunisjon, mat eller folk som begrenset de norske styrkene, men mangel på uniformer.
Da man fikk beskjed om at det ville komme hjelp fra England og Frankrike, ble målet for kampene klart. Man skulle forsinke fienden i å få angripe nye områder fra baser i de besatte områdene inntil hjelpen kom. Spesielt viktig var det å hindre fienden i å få forbindelse mellom de områdene som allerede var tatt.
DE KOMMER!
Tyskerne kommer!
Kl. 11:15 dagen før invasjonen av Norge ble det første tyske skipet senket av en polsk ubåt. De overlevende fortalte at de var på vei til Norge. Stortinget fikk en haug av advarsler og rapporter om at tyskerne kom, men reagerte ikke. Det norske forsvaret var gammelt og mye dårligere enn andre lands forsvar i Europa.
De første skuddene ble avløst av det tyske skipet Albatross kl. 11 om kvelden den 8. april, da det norske kystvaktskipet Pol 3 oppdaget et par skip med slukket lanterne på vei inn Oslofjorden. Etter forhandlinger mellom skipene avfyrte Albatross ett par skudd og senket Pol 3. Kapteinen omkom og ble den første nordmannen som omkom i krigen. Resten av mannskapet ble reddet.
Angrepet på Oslo
Den gruppen som Pol 3 hadde oppdaget ved Ferder fortsatte inn Oslofjorden for å okkupere hovedstaden. På veien inn fjorden, gikk en liten del av styrkene inn til Horten, som overga seg etter at Albatross og ett par andre skip var senket. Nå var alarmen gått, og Oscarsborgs festning kunne forberede seg til å motta Blücher, og resten av skipene i gruppen.
Soldatene måtte dermed ta seg frem til Oslo over landjorda. Dette ga Kongen,Regjering og Storting tid til å flykte fra Oslo, og unngå å bli tatt av tyskerne. Dette gjorde at den norske Regjering kunne organisere det norske forsvaret best mulig.
Oslo ble først på formiddagen angrepet av styrker som kom med fly til Fornebu. Disse styrkene møtte ikke motstand da de inntok hovedstaden.
Blücher senkes
Oscarsborgs festning fikk høre hva som var skjedd med Pol 3 og forberedte seg i all hast til å sloss. Oscarsborgs festning ligger i Drøbaksundet, altså i det smaleste sundet man må gjennom for å komme til Oslo med båt. Oscarsborg festning hadde tre kanoner, men bare nok folk til å bruke to. Kanonene var 55 år gamle og torpedoene var avfyrt opptil 200 ganger (uten ladning) i forbindelse med øvelse. Altså var Oscarsborg festning veldig dårlig utrustet til kamp.
9. april kl. 04:00 kom det første skipet til syne: Blücher. Kl. 04:21 ble det første skuddet avfyrt fra Oscarsborgs festning og traff Blücher i kommandotårnet/broen med en avstand på 1400 til 1800 meter. Skuddene fra Oscarsborg traff flere ganger og det brøt ut brann i ett flybensinlager og ammunisjon begynte å eksplodere. Blücher skjøt tilbake med 20 kanoner men traff ikke.
Kl. 06:22 9. april 1940 veltet Blücher til siden og sank i Drøbaksundet. Ca. 1000 tyske soldater (mer eller mindre) gikk ned med skipet.
Angrepet på Narkvik
Like etter midnatt 9. april fikk Narvik og panserskipene Norge og Eidsvoll, som lå ved havn der beskjed om at det var kamper mot fiendtlige krigsskip ved Bergen og i Oslofjorden. Man fikk altså et varsel om at de måtte forvente seg et angrep i løpet av natten. I tett snøvær ble det klokken 03:20 oppdaget ti tyske skip, og dette ble meldt fra til Norge og Eidsvoll. Eidsvoll møtte tyskerne utenfor havnemunningen. Skipet signaliserte at tyskerne skulle stoppe, og skjøt varselskudd. Eidsvoll ble raskt senket av tre torpedoer før det rakk å skyte tilbake.
Norge lå ved havn lengst mulig for å opprettholde telefonforbindelsen til Oslo. De kom derfor litt senere inn i kampen om Narvik. Om bord hørte man et brak da Eidsvoll ble senket, men på grunn av været kunne de ikke se noe. Etter en stund fikk de øye på et tysk skip og startet å skyte. Uten å treffe, ble også Norge senket. Da tyskerne kom inn i byen møtte de ingen motstand. Kommandanten, oberst Konrad Sundlo, ble overtalt til å overgi byen uten motstand.
Tirpitz senkes
«Kari» var en etterretningsstasjon. Stasjonen var høyt til fjells langt mot nord. Hytta lå skjult mellom kjerr og fjellblokker. Herfra sendte etterretningsmenn radio-meldinger over Norskehavet til England. I november 1944 fikk «Kari» en ordre om å sende værmeldinger annen hver time. Det var de allierte som hadde planer om å bombe det tyske krigsskipet «Tirpitz» som hadde lagt til i et sund ved Tromsøya. Tirpitz var tyskernes stolteste og nyeste skip som veide 44 000 tonn. De alliertes fly angrep fra landsiden, hvor tyskerne minst hadde ventet at dem kom fra. Tirpitz kantret og sank på grunt vann, og 1200 mann gikk ned med skipet. Mange ble sprengt i stykker av bombene og mange ble kvalt av vann-massene inne i vraket.
PROBLEMER!
Tyske problemer ved Kristiansand
Kristiansand var ett av de få stedene der tyskerne fikk problemer med å sette i land styrkene. I tett tåke lå skipene med invasjonsstyrkene utenfor Kristiansand til avtalt tid, nemlig klokken 04:15.
Skipene ble oppdaget av spionfly, og klokken kvart på fem fikk byens festning beskjed om dette. Klokken fem ble varselskudd fra festningen avfyrt. Da skipene ikke stanset, brøt kampene ut. Festningen kjempet godt, og traff flere ganger. Admiralen på det tyske skipet, «Karlsruhe» ble tvunget til å trekke skipene ut igjen. «Luftwaffe» (det tyske flyvåpenet under 2. verdenskrig) kom landgangsstyrkene til hjelp. Byen og festningen ble angrepet av tyske fly. Ved nitiden mente tyskerne at de kunne komme gjennom, men de måtte på ny trekke seg ut. Ca. halvannen time senere fikk festningen en ny gjennomgåelse av sine ordre. Allierte skip skulle ikke skytes på. Tyskerne hadde i mellomtiden bestemt seg for å prøve en annen angrepsvinkel. Fra festningen mente man at man kunne se det franske flagget på skipene. Da man oppdaget at det allikevel var de tyske skipene, så var det for seint.
Rot i forbindelse med mobillisering
I løpet av det samme regjeringsmøtet der de tyske kravene ble presentert ble det også vedtatt mobilisering i Norge. Det var flere forskjellige former for mobilisering man kunne sette i gang. Mobiliseringen kunne være full, eller den kunne være delvis. En mobilisering kunne også enten være stille (ikke offentlig) eller åpen (offentlig). Den ordren Regjeringen hadde gitt gikk ut på stille og delvis mobilisering. Ljungberg som bragte ordren til generalstaben var ikke klar over denne tekniske forskjellen. Generalstaben hevdet at det ikke var lenger mulig med en stille mobilisering (mobiliseringsordrene skulle da sendes med post, og fremmøte var etter tre dager). Man klarte ikke å rydde opp i misforståelsen. Regjeringen trodde den hadde gitt ordre til fullstendig og umiddelbar mobilisering. Generalstaben hadde kun mottatt ordre om delvis mobilisering med fremmøte tredje dag. Generalstaben som ønsket en slik mobilisering som Regjeringen trodde den hadde gitt, tøyde grensene, og innkalte flest mulig. I NRK og andre media ble det offentliggjort motstridende meldinger angående mobilisering.
På kvelden 9. april ble forvirringen om mobilisering fullstendig. Quisling holdt da sin radiotale, der han hevdet at regjeringen Nygaardsvold var trådt tilbake. Motstand mot tyskerne var en kriminell handling mente han, og det medførte straffeansvar å gjøre motstand. Etter hvert var det ikke lett for folk å vite hva de skulle gjøre. Tyskerne hadde dessuten inntatt de største mobiliseringssentralene og fått mange av de norske depotene i sine hender.
Qusling lager krøll for tyskerne
Quislings tale i NRK om kvelden 9. april kompliserte også forholdene for tyskerne. Tyskernes sendemann Bräuer var helt uvitende om den kontakten det hadde vært mellom Quisling og Hitler. Da han hørte om denne talen, ringte han til Tyskland. Bräuer måtte få vite hva han skulle gjøre med denne klovnen som kalte seg for Norges nye Statsminister. Bräuer fikk Hitler selv på tråden. I raseri over at lille Norge satte seg opp mot Tyskland beordret Hitler at i fremtidige forhandlinger med norske myndigheter skulle man også kreve at Quisling skulle godkjennes som ny Statsminister. Bräuer, som kjente de norske forholdene godt protesterte mot dette. Quisling hadde mye mindre støtte i befolkningen enn det man trodde i Berlin. Dette kravet mente han at nordmennene aldri ville gå med på. Bräuer fikk rett. Norge var okkupert, Okkupasjonen skulle vare 5 år.
ALDRI MER!
9. april 1940 var en svart dag for Norge. Siden har vi sagt “Aldri mer 9. April”. Uttrykket “aldri mer” var også et symbol på motstanden mot nazismen i Norge etter krigen. Verden hadde vært vitne til det grusomme folkemordet på jødene og utrykket stor i høyeste grad også for motstanden mot rasisme. Bare 34 av 771 jøder som ble samlet sammen av norsk politi og deportert i 1942, kom tilbake. “Aldri mer” er de overlevende etter Holocaust, tidsvitnenes kamprop og advarsel som lyder like den dag, og som dessverre er like viktig i vår tid.
KILDER:
- Lærere
- Timene
- SAM boka
- http://www.jstor.org/discover/10.2307/3437951?uid=3738744&uid=2129&uid=2&uid=70&uid=4&sid=47698765758627
- http://www.aktivioslo.no/hvaskjer/9-april/
- Bok: historier om Norge
- Bok: Norges historier
sakserne og danene, og fransk-talene normannere. Det engelske språket utviklet seg fra angelsaksisk, men har mange lånord fra Latin og normannisk fransk. Engelsk er språket i noen av verdens største litterære verk, som skuespillene til William Shakespeare og diktene til John Keats.
Hovedstaden i Skottland er Edinburg. Men tungindustrien har alltid holdt seg til rundt Glasgow og elva Clyde. Den viktigste naturressursen er olje som blir hentet på fra Nordsjøen. De viktigste eksportvarene er laks og skotst whisky.
